Byen som omtales i romanen kan være Tromsø, eller Tromsø har gitt inspirasjon til Byen. På 30-tallet rammet krisene også Tromsø. Forholdene Lars Berg beskriver i Vi må ro i natt omtales i historieverket Tromsø gjennom 10 000 år, ishavsfolk, arbeidsfolk og fintfolk, 1900-1945, bind 3. I det siste kapitlet i Vi må ro i natt, er Per Storvik i Byen. Det er gått noen år sia banken tok båten, og Per gjør seg en tur ned til ”opplagshamna” for å se på skøytene som låg der:
”Ho gjekk sør til sjukehuset og han ned på sjeteen.
Det var eit sørgeleg syn som møtte han. Der låg skøytene, til og med noen av dei mest moderne i heile flåten, og dei såg ut slik at han kunne gråte over dei. Dei var versletne og grå og mastene stod som tørrbjørker. Rorhusdører var borte, kappene opne og dørene der slang.
Det var nok sant det han hadde hørt at ingen såg til skøytene. All slags ramp frå gata heldt til ombord. Alt som kunne seljes, var stole. Jamvel tauverket var tatt. Motorane hadde han hørt, var snaua for alt som heitte metall. Nattegjestane hadde tatt av innreiinga til brensel, jamvel koyene.
Men det verste var at skøytene hadde lege og hogge inn på kvarandre i storm slik at rekkestøttene var slegne av. Ei skøyte hadde alt sokke, det var berre litt av mastene oppe på ho. Ei anna låg på side og sokk vel snart.”
(s. 297)
Fakta:
Lars Bergs roman Vi må ro i natt ble utgitt på Aschehoug i 1951